Juli måned har akkurat begynt og forberedelsene til ny sesong er for lengst godt i gang.

Så lenge store deler av vinteren ble brukt til å bli helt frisk igjen og kvitt bakterien, Campylobacter, som gjorde meg syk under WC i La Clusaz rett før jul, begynte egentlig forberedelsene til denne sesongen allerede i slutten av mars da jeg endelig var kvitt bakterien. Det tok bare 2,5 mnd……

Selv om det er det kjedeligste som kan skje, at en får ødelagt sesonger av sykdom som en ikke kan gjøre noe med selv, så er det faktisk noe i at en blir sterkere av motgang. Det å ikke alltid ta den raskeste veien, men faktisk måtte tåle noen trøkker for å nå de målene en har satt seg. Når det er sagt, så føler jeg at jeg har fått min porsjon med motgang nå.

Etter at forrige sesong begynte meget bra og jeg var på skjema til å nå sesongens hovedmål med 5-mila i VM i Lahti, ble det pent lite skirenn etter at jeg ble matforgiftet i La Clusaz siste helgen før jul. Med pallplass på Beitostølen og 4. plass på 3-mila under WC i Davos ville jeg helt klart fortsette å gå skirenn og ikke sitte hjemme syk.

Når en får en slik trøkk i trynet så kjenner en virkelig det. Det gjorde i alle fall jeg. Den mentale kjelleren er mørk og jeg var nok så langt nede i den som jeg noensinne har vært tidligere. At ting en ikke er herre over selv skulle ødelegge nok en gang slik at jeg ikke skulle nå sesongens hovedmål, føltes forferdelig urettferdig. Når sesongen før jul i tillegg var på det nivået jeg vet jeg hører hjemme på, så var det ekstra kjedelig. Ekstra kjedelig der og da, men også en viktig brikke mot det å finne kreftene til å gå på en ny sesong og gjøre den jobben som må til litt lengre ut i forløpet.

Etter turen i kjelleren begynte jeg sakte, men sikkert på veien opp igjen. Jeg bestemte meg for at jeg skulle tillate meg å bruke tid på å kjenne på hva jeg ville videre. Ikke stresse inn i fohastede konklusjoner og valg, men bruke tiden og kjenne på hva jeg egentlig ville.

Jeg er tross alt heldig på den måten at jeg har et studie jeg trives med, jeg har flere spennende prosjekter jeg jobber med og jeg kan egentlig gjøre omtrent akkurat det jeg vil her i verden. Dette tatt i betraktning, når allikevel lysten til å trene og å gjøre den knallharde jobben som må til hver eneste dag kom, så var jeg ikke i tvil om hva jeg skulle gjøre videre. Det er NÅ muligheten er der til å drive med toppidrett, alle de andre tingene kan komme senere. Å kjenne på følelsen av å virkelig være klar til å kjøre på igjen var helt herlig. Jeg elsker å trene, å sette meg mål, å jobbe knallhardt, å være målbevisst, å ha fokus på detaljer og jeg elsker rett og slett å gå på ski!!!

Slutten av mars og april ble derfor brukt til å komme opp igjen på det jeg kaller «normalt treningsnivå». Skarverennent ble brukt som opptreningsmål og 6. plass der var derfor helt greit. Når da mai kom og sesongforberedelsene egentlig begynner, var jeg allerede godt i gang. Jeg brukte skiforholdene på Sjusjøen så lenge som mulig og prøvde virkelig å utnytte disse til det fulle utover våren.

Mai og juni har bestått av bra med trening, men treningen har gått veldig greit uten at jeg har måttet hente mye ut av «treningsmotivasjonskontoen». I tillegg til mye trening har jeg hatt et forskningsprosjekt som har tatt en del tid. Et prosjekt hvor jeg og veilederen min Lars Engebretsen ser på forekomsten av en bestemt hoftelidelse hos unge langrennsløpere og sammenligner disse med en «normalpopulasjon» som trener vesentlig mindre. Veldig spennende og lærerrikt!!

I skrivende stund er jeg hjemme på Ring. Tiden går så fort og det er altfor lenge siden jeg var hjemme sist. Denne uka skal jeg og Martin kjøre «samling» med Ringsaker og Sjusjøen som utgangspunkt. Drøye 3t staking i dag tidlig, og i morgen står intervall på programmet. Perfekte økter og akkurat den målestokken jeg trenger i treningen min. Så kan jeg i tillegg bidra overfor han der jeg har mine styrker, så det er vinn vinn.

 

Jeg er på hugget og offensiv som aldri før. For sesongen som kommer er det 15 km fristil i OL som er hovedmålet. Jeg vet at det er knallhardt og en OL-tropp en mindre enn troppen til VM, men såpass realistisk orientert er jeg som person, at hvis jeg hadde ment at dette ikke var mulig å nå, så hadde jeg ikke giddet å bruke tiden min på å få til dette. Det er tross alt ikke mange månedene siden jeg neeesten tok min første individuelle pallplass i WC (ca 10 sek på 30km…) og det er ingen grunn til at jeg ikke skal kunne få til akkurat det neste gang. Nå er det bare å fortsette den gode jobben fremover, så blir dette meget bra!!

Fortsatt god (trenings)sommer!

 

Samarbeidspartnere