Da var skisesongen 2015/2016 historie. Det skulle vise seg å bli en helt annen sesong enn det jeg hadde sett for meg, på mange måter.

Sesongen startet meget bra på under WC på Lillehammer. Med et godt renn på 30 km duathlon, dog noe ødelagt av kluss i skibyttet. Til slutt nr 13, men topp 5-6 plasseringen røk nok i skibyttet. Jeg kjente at formen var bra, så gledet meg derfor til søndagens stafett.

La ut på 3. etappen likt med mr. Sundby, verdens klart beste skiløper gjennom hele denne sesongen. Visste at det skulle holde hardt å henge helt inn, men jeg gjorde et ærlig forsøk. Det gikk veldig fort i starten, men så roet det seg litt ned. Vi hadde ei ok luke ned til resten av lagene, og denne økte betraktelig under etappen. Var også fremme og dro på andrerunden, men på sisterunden så måtte jeg slippe. Tapte allikevel ikke mer enn 14 sek inn, og hadde 3. beste tid av alle som gikk skøyteetappe (både 3. og 4. etp). Helt klart ett av de beste rennene jeg noensinne har gjort og når laget i tillegg ble nr. 2 til slutt, så var det helt topp!! Første gang på pallen i WC for min del. Kunne nesten ikke bedt om en bedre åpning på WC-sesongen, så gledet meg mildt sagt til neste helgs renn i Davos. Min favoritt, 30km fristil enkeltstart i mellomhøyde. Husker fortsatt godt i dag følelsen jeg hadde på tur inn til Gardermoen på ettermiddagen etter stafetten. Den følelsen var mildt sagt god, og ting stemte bra.

IMG_2564

 

Dessverre skulle det vise seg å bli det siste jeg kjente av godfølelsen på en stund. Dagen før rennet i Davos kjente jeg at jeg begynte å bli dårlig. Valgte allikevel å starte på lørdagens renn, da formen ikke hadde blitt noe verre i løpet av natten. Dette skulle jeg nok aldri gjort. Etter drøyt et par runder var det slutt. Da var kroppen helt kjørt etter å ha prøvd å presse med sykdom i kroppen. Hodet ville så gjerne, men kroppen absolutt ikke. Magesmertene var så vonde at jeg til slutt heller ikke fikk puste ordentlig. Når mellomgulvet til stadighet presses ned mot en inflammert magesekk, så var ikke det spesielt behagelig og da var det stopp. I tillegg hadde jeg kramper i hele kroppen. Skjønte ikke hvorfor jeg skulle ha det, men kjente at jeg absolutt ikke var helt frisk. Jeg ble derfor kjørt med ambulanse til sykehuset i Davos for videre oppfølging. Krampene var fortsatt der og magesmertene var heller ikke blitt noe særlig bedre. Vel på sykehuset viste det seg at jeg hadde kalium på 2,6 mmol/L ved inkomst (normalt over 3,6 mmol/L). Dette var mest sannsynlig årsaken til de ukontrollerte krampene i hele kroppen, men jeg slapp heldigvis unna arytmier. Magen som ikke var god, var nok igjen grunnen til at jeg hadde så lavt kalium.

Etter å ha brukt kvelden på sykehuset, fikk jeg reise hjem til hotellet og dagen etter det, hjem til Norge igjen. En mageinfeksjon hadde satt meg ut av spill og ikke i stand til å gjennomføre rennet som jeg hadde gledet meg til så lenge. Mest sannsynlig en infeksjon jeg hadde fått gjennom noe jeg hadde spist.

 

Hjemme tok jeg eksamen i gastrokirurgi, nesten litt komisk med tanke på det jeg akkurat hadde vært gjennom selv. Eksamen gikk veldig greit, for å si det sånn….

Jeg reise tilbake til høyden og håpet at formen skulle være stigende og at jeg skulle være klar til Tour de Ski. Dessverre ble ikke magen noe bedre og jeg rakk ikke TdS. I begynnelsen hadde jeg magesmerter uansett hva jeg gjorde, og det å trene var ikke spesielt behagelig. Det å spise hjalp heller ikke på smertene, så de første ukene fikk jeg ikke i meg veldig mye mat. Da blir det vanskelig å skulle trene, og ikke minst det å skulle yte maks i skisporet.

Jeg så ikke veldig mye av Tour de Ski på tv. Det fristet rett og slett ikke. Siste etappen klarte jeg ikke å se på i det hele tatt. Når min sesong hadde startet så bra, også skulle jeg plutselig ikke få lov til å gjøre det jeg elsker over alt på jord, nemlig det å gå skirenn. Det kjentes veldig urettferdig. Skal innrømme at jeg hadde en kort periode hvor ting virkelig var helsvart. Det var ingenting som var gøy, og hverdagen var rett og slett bare et ork.

Dette varte heldigvis kun en kort periode og jeg kom til det punktet hvor jeg bestemte meg for at det ikke er tilfeldigheter, som slik sykdom er, som skal få bestemme om jeg når mine mål eller ikke.

Etter en skikkelig hestekur på antibiotika i januar, så var formen stigende. Jeg prøvde meg på 15km skate i Nove Meste i slutten av januar, men med en skikkelig forkjølelse som var på oppsving i kroppen, så gikk ikke det spesielt bra. Det er nå en gang slik at ved å gå med en så langvarig infeksjon i kroppen som det jeg hadde, så blir en lettere utsatt for annen type sykdom også. Kan ikke huske sist jeg var forkjølet. Kanskje var det også litt i tidligste laget, da magen heller ikke var 100% enda. Jeg kjente mindre og mindre da jeg trente, men burde nok ventet enda litt til.

 

Etter snaue 9 uker med sykdom, begynte endelig ting å falle på plass. Samtidig måtte jeg bare innfinne meg med at mesteparten av sesongen var gått, og at utgangspunktet jeg nå hadde å bygge meg opp i fra, var et litt annet enn den formen jeg hadde under WC på Lillehammer tidlig i desember. Selv om de målene jeg hadde satt meg før sesongen var gått, bestemte jeg meg for å gjøre det jeg kunne for å gå fort i sesongens siste renn, nemlig 50km fristil enkeltstart i NM på Beitostølen.

 

Tiden ble brukt godt og sakte, men sikkert økte jeg treningsmengdene mot et mer normalt nivå. Hadde ikke kjørt noen hardøkter på lang, lang tid, så den biten måtte også bygges opp igjen. Først en periode med i3-økter, så litt hardere økter.

 

Jeg begynte også å gå skirenn igjen i begynnelsen av mars. Formen var helt ok, men manglet enda de siste girene. Det kjentes bedre og bedre ut for hvert skirenn jeg gikk, og målet om å kunne gå et godt skirenn under NM på Beitostølen begynte å nærme seg.

Så kom jeg endelig til den dagen jeg hadde spikret meg ut for så lenge siden. Første helga etter påske var det klart for 50km i NM. Fokuset hadde vært på topp hele veien og ikke minst gjennom påsken hvor andre firstelser kan være store.

 

Det var første gang jeg skulle gå 50km enkeltstart. Løse og tøffe forhold var det som møtte oss i den relativt harde løypa på Beitostølen. Planen var å åpne i en ok fart, finne flyten, for så å kunne kjøre på litt den siste av de seks rundene.

Kjente tidlig at både form og ski var bra. Dessverre ble jeg gående alene hele veien. Løperne jeg tok igjen, hadde ikke noe å bidra med, slik at drajobben måtte jeg gjøre 100% selv gjennom hele løpet.

Gikk et jevnt godt renn, men mot slutten var jeg dyktig sliten. Den indre dialogen gikk jevnt en periode da for å komme meg gjennom siste runden og inn til mål. Prøvde å ta i litt ekstra mot slutten, men så fort jeg prøvde det, så sa kroppen ifra at dette ikke var noe den var klar for.

Ble til slutt nr. 4!!! på denne NM distansen. Martin vant og Sjur ble nr. 2. Selv om jeg i en «normalsesong» nok ville vært skuffet av å havne rett utenfor pallen, så var dette langt ifra noen «normalsesong». Jeg viste gjennom løpet at jeg er en mann å se opp for mot 50 km firstil i VM i Lahti neste år, men viktigst av alt var den mentale seieren for min egen del.

IMG_2642

Det å klare å snu noe som var så svart, til det å ha fokus frem mot akkurat det løpet, gjøre det jeg kunne ut fra de forutsetningene jeg hadde for å lykkes denne dagen. Det å da bli nr. 4 kjentes derfor som en vanvittig seier. En seier ovenfor meg selv og som viser den mentale styrken jeg har som toppidrettsutøver.

 

Motivasjonen for å gjøre den jobben som må til for å gå fort i WC til vinteren og å komme til VM i Lahti, er på topp. Nok en gang; det er ikke tilfeldigheter som skal få sette kjepper i hjulene mine slik at jeg ikke når mine mål. Det å avslutte sesongen da på en så god måte, gir meg også trygghet på at det jeg gjør funker. Det er ikke tvil om annet enn at det er mulig å gå vesentlig fortere, men da med et litt annet utgangspunkt.

Jeg gleder meg til å ta fatt på en ny skisesong fra 1. mai, også skal jeg nyte tiden med det å være litt mentalt off nå i april. Så blir det spennende å se hva som skjer med tanke på sportslig opplegg neste år. Jeg har bevist at jeg kan gå fort på ski både på og utenfor landslag, så er ikke redd for annet enn at det blir bra uansett. Øktene med Martin vil også fortsette, da både han og jeg er klare på at dette er viktig trening for oss begge slik at vi kan fortsette å utvikle oss som skiløpere.

Dette blir bra!!!

 

Samarbeidspartnere